Konkurransepolitikk

Her vil gi gjengi en del stoff om konkurransepolitikk, som kan supplere innholdet i boken. Vi gir først noen stikkord om Konkurranseloven og EØS-regelverket, før vi gir lenker til en del stoff om følgende tema:

Kartelladferd  |  Vertikale restriksjoner  |  Misbruk av dominerende stilling  |  Fusjoner og oppkjøp

De fleste land har regler som gir myndighetene anledning til å gripe inn mot bedrifters markedsadferd. Konkurranseloven erstattet Prisloven i 1994, og fra 1. mai 2004 ble en ny konkurranselov innført. Den er i større grad enn loven fra 1994 harmonisert med EU, og danner utgangspunktet for den praktiske gjennomføringen av konkurransepolitikken i Norge. Konkurranseloven håndheves av Konkurransetilsynet. Formålet med Konkurranseloven er følgende:

§ 1: Lovens formål er fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Ved anvendelse av denne lov skal det særlig hensyn til forbrukernes interesser.

Begrepet 'effektiv bruk av samfunnets ressurser' tolkes som samfunnsøkonomisk overskudd. Det vil i økonomisk terminologi si at en i konkurransepolitikken skal være opptatt av summen av produsent- og konsumentoverskudd. Konkurranse som sådan er dermed ikke et mål, men et virkemiddel for å sikre for en effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Men den siste setningen, som er ny i forhold til den gamle konkurranseloven, betyr at en fraviker målet om størst mulig samfunnsøkonomisk overskudd. Det innebærer at forbrukernes hensyn vektlegges mer enn produsentenes hensyn. Det kan for eksempel bety at i en fusjonssak kan en nå etter den nye loven ønske å forby en fusjon som ville bli godkjent etter den gamle loven. Dette vil kunne skje dersom det er en fusjon med store kostnadsbesparelser for bedriften og samtidig svekket konkurranse. Undertegnede har hevdet at for eksempel vurderingen av fusjonen mellom DnB og Gjensidige NOR ville vært anderledes nå under den nye loven enn hva tilfellet var under den gamle loven.

I EU-lovgivningen er andre målsettinger enn samfunnsøkonomisk effektivitet av betydning, og da særlig (1) ønsket om markedsintegrasjon, (2) større vekt på forbrukernes enn på produsentenes interesser, og (3) ulike aspekter knyttet til industripolitikk herunder beskyttelse av små og mellomstore bedrifter.

Konkurranseloven er virksom i Norge. Dersom en bedrifts adferd direkte eller indirekte påvirker handelen mellom EØS-land, er det EØS-avtalens konkurranseregler som vil gjelde. De to lovene har en noe forskjellig utforming, da EØS-lovgivningen i større grad enn Konkurranseloven er basert på forbud snarere enn mulighet for inngrep. Her kan du lese mer om de ulike lovene:

Konkurransetilsynet: Kort om Konkurranseloven

Konkurransetilsynet: EØS-avtalens regelverk for foretak

I 2003 ble det fremmet forslag til ny Konkurranselov i Norge, og forslaget innebar at den norske Konkurranseloven ble i større grad harmonisert med regelverket i EØS. Regjeringen fulgte i stor grad anbefalingene fra Konkurranselovutvalget i forslaget til ny lov som er ble lagt frem for Stortinget. Her kan du lese om forslaget til ny lov lagt frem i NOU vår 2003, samt forslaget til ny lov som Regjeringen la frem for Stortinget i oktober 2003:

NOU (2003): Ny Konkurranselov, NOU 2003:12

Ot.prp. nr. 6 (2003-2004)

Angående Regjeringens forslag til Stortinget, se pressemelding. Stortinget har i hovedsak gitt sin tilsutning til regjeringens lovforslag, men krever blant annet som tillegg at Konkurransetilsynet har veiledningsplikt overfor bedrifter. Dessuten er det en tilføyelse i formålsparagrafen, som gjør at det skal legges mer vekt på forbrukernes interesser (se over). Se innstilling fra familie-, kultur og administrasjonskomiteen:

Innst.Onr.50(2003-2004)

Konkurransetilsynets beskrivelse av den nye Konkurranseloven kan du lese her.

Det er vanlig å skille mellom fire ulike former for bedriftsadferd som konkurransemyndighetene i ulike land kan tenkes å gripe inn mot:

• Kartelladferd
• Vertikale restriksjoner
• Misbruk av dominerende stilling
• Fusjoner og oppkjøp

Det finnes en rekke bøker som kombinerer juss og økonomi og som tar opp temaet konkurransepolitikk. En bok jeg vil henvise til i det følgende om er denne:

Roger J. van den Bergh og Peter D. Camesasca (2001): European Competititon Law and Economics - A Comparative Perspective, Intersentia, Antwerpen.

Følgende bok går mer i detaljer på økonomisk teori, men relaterer teorien til en rekke konkrete saker som omhandler konkurransepolitikk:

Massimo Motta (2004): Competition Policy. Theory and Practice, Cambridge University Press.

Kartelladferd

Det er i de fleste land forbud mot at konkurrerende bedrifter samarbeider. Det er også tilfelle i Norge, samt i EØS sitt regelverk. I den norske Konkurranseloven er det et generelt forbud mot konkurransebegrensende avtaler mellom foretak i § 10. Tilsvarende forbud finnes i EØS-lovgivningen (Artikkel 53). Det store spørsmålet er imidlertid hvor grensen går for hva som er definert som samarbeid og dermed rammes av forbudsbestemmelsen. Dette er kort drøftet i kapittel 6.2.1 i Konkurransestrategi, illustrert med eksempler. For en slidespresentasjon av problemstillingen, se følgende:

Lars Sørgard: Kartelladferd - hva er lov?

Følgende artikkel gir en drøfting av informasjonsutveksling mellom konkurrenter i lys av EØS-lovgivningen:

Erling Hjelmeng (2003): Informasjonsutveksling mellom konkurrenter og kartellforbudet i EØS-avtalen, Tidsskrift for Rettsvitenskap, nummer 5/2003, side 648-672.

Konkurransetilsynet har anmeldt en rekke selskaper for ulovlig samarbeid. En oversikt over sanksjonene i de alvorligste sakene i perioden 1986-2003, samt Konkurransetilsynets arbeid for å avdekke karteller, er gitt her:

Konkurransetilsynet: Håndheving pris- og konkurranselovgivningen 1986-2003

Konkurransetilsynet: Slår hardt ned ved brudd på Konkurranseloven

I Konkurranseloven som trådte i kraft 1. mai 2004 er det innført regler som gir mulig for strafferabatt dersom et selskap bistår myndighetene i forbindelse med oppklaring av kartellsaker.

I Sverige ble fem bensinselskaper - deriblant Statoil og Norsk Hydro - anmeldt for ulovlig prissamarbeide, og i 2003 ble de dømt. Den samlede boten ble på 52 millioner kroner, langt lavere enn 651 millioner kroner som Konkurrensverket hadde begjært.

I følgende bok, som bygger på en internasjonal konferanse holdt i Stockholm, er det samlet en rekke innlegg som tar opp temaet kartelladferd:

Konkurrensverket (2001): Fighting Cartels - Why and How?, Konkurrensverket, Stockholm.

Det foreligger ett kapittel fra boken av Massimo Motta (se over), og det omhandler kartelladferd:

Massimo Motta (2004): 'Collusion and Horizontal Agreements', kapittel 4 i Competition Policy. Theory and Practice, Cambridge University Press.

Kartelladferd er drøftet i van den Bergh og Camesasca (2001), kapittel 4.

Vertikale restriksjoner

Med vertikale restriksjoner menes avtaler mellom aktører i ulike ledd i produksjonen ut over det å avtale en pris per enhet. De viktigste formene for vertikale restriksjoner er følgende:

• Eksklusivavtaler (exclusive dealing)
• Eneforhandleravtaler (exclusive territories)
• Bindende videresalgspriser (resale price maintenance)

En produsent som avtaler med en detaljist at den skal ikke føre andre konkurrerende merker har inngått en eksklusivavtale; En produsent som avtaler at denne detaljisten skal være eneste forhandler for dette produktet i det aktuelle området har inngått en eneforhandleravtale; En produsent som bestemmer hvilken utsalgspris detaljisten skal sette på produktet kjøpt fra denne produsenten har avtalt en bindende videresalgspris.

I henhold til norsk lovgivning frem til 1. mai 2004 (se § 3 - 1) var det forbudt å sette bindende videresalgspriser, men forøvrig er det ikke noe forbud mot andre typer vertikale restriksjoner. Men Konkurransetilsynet kunne gripe inn, hvilket innebar at vertikale restriksjoner måtte vurderes fra sak til sak. Det er i § 10 i Konkurranseloven som trådte i kraft 1. mai 2004 gitt vide fullmakter for konkurransemyndighetene til å gripe inn mot adferd som er egnet til å begrense konkurransen i strid med lovens formål. For overgangsregler i forbindelse med ny lov, se her.

I EØS-lovgivningen var det inntil 2000 et generelt forbud mot vertikale restriksjoner, med mulighet for gruppefritak og individuelle dispensasjoner. For eksempel har bilindustrien hatt gruppefritak for noen av de avtaler mellom produsenter og forhandlere som er aktuelle i den næringen. I 2000 kom det et nytt regelverk. Det tolkes som et forbud mot eneforhandleravtaler og minimum videresalgspris. For andre typer vertikale restriksjoner vil det ikke bli grepet inn dersom den bedrift som iverksetter restriksjonen har en markedsandel på under 30%. Dersom den aktuelle bedrift har en markedsandel over 30% kan det bli grepet inn. Men det er ikke lenger noe generelt forbud mot alle typer vertikale restriksjoner slik det var inntil 2000.

I følgende notat gis det en drøfting av de økonomiske motivene bedriftene har for å innføre vertikale restriksjoner og hvorvidt vertikale restriksjoner har ugunstige samfunnsøkonomiske virkninger:

Lars Sørgard: Vertikale relasjoner. Finnes det enkle konkurransepolitiske regler?, SNF-rapport 10/98.

En kortversjon av den finnes i følgende artikkel:

Lars Sørgard (1999): ’Teori for vertikale bindinger’, Konkurranse, 2(1), 14-17

Følgende slides presenterer innholdet i rapporten som er nevnt over:

Lars Sørgard: Vertikale restriksjoner

Konkurransetilsynets retningslinjer i forbindelse med vurdering av et eventuelt forbud mot vertikale restriksjoner finner du her:

Konkurransetilsynet: Retningslinjer for vurdering av forretningsnektelser

En sak hvor vertikale restriksjoner var et tema var hvorvidt Telenor Mobil skulle få tillatelse til å inngå eksklusivavtaler overfor distributører av mobilabonnement. Konkurransetilsynet la høsten 2002 ned forbud mot slike avtaler, og de kan du lese om her:

Konkurransetilsynet: Forbud mot Telenor Mobils eksklusivavtaler

I EU har det skjedd en omlegging i reguleringen av vertikale restriksjoner. Kort fortalt er det nye regelverket mer i tråd med økonomisk tenkning enn hva tilfellet var:

European Commission: Communication from the Commmission on the application of Community competition rules on vertical restraints.

Det er fortsatt slik at det er muligheter for gruppefritak for enkelte sektorer, eventuelt for individuell dispensasjon. For eksempel gjelder det et gruppefritak for bilindustrien, hvor nye og mer restriktive regler trådte i kraft høsten 2002.

Vertikale restriksjoner er omtalt i van den Berg og Camesasca (2001), kapittel 5.

Misbruk av dominerende stilling

Konkurranselovens § 11 slår fast at 'Et eller flere foretaks utilbørlige utnyttelse av sin dominerende stilling er forbudt'. En eventuell overtredelse kan føre til en overtredelsesgebyr, og denne kan maksimalt utgjøre 10% av selskapets årlige omsetning. Det er særlig to typer adferd som er av interesse:

• Prisdiskriminering
• Rovadferd (predation)

Prisdiskriminering innebærer at en bedrift tar ulike priser fra ulike kunder, og disse prisforskjellene kan ikke begrunnes ut fra kostnadsforhold. Det er ikke noe forbud mot prisdiskriminering i norsk lovgivning. Men i praksis har det blitt grepet inn mot lojalitetsrabatter, som kan sees på som en form for prisdiskriminering. Konkurransetilsynets praksis er beskrevet i følgende retningslinjer:

Lars Sørgard: Lojalitetsrabatter - retningslinjer og Telenor Mobilbonus

Det kan også stilles spørsmål ved hvorvidt andre former for prisdiskriminering er skadelig for samfunnet og derved eventuelt bør gripes inn mot. I følgende notat er de samfunnsøkonomiske konsekvensene av prisdiskriminering i luftfarten drøftet:

Frode Steen og Lars Sørgard (2002): Price discrimination in the airline industry (.doc) notat skrevet på oppdrag av nordiske konkurransemyndigheter.

Rovadferd er definert som aggressiv adferd av en eksisterende bedrift, for eksempel lav pris i en periode, for å tvinge en konkurrent til å forlate markedet. Konkurransetilsynet har signalisert at de er bekymret for at SAS kan iverksette rovprising for å presse Norwegian ut av markedet. Følgende slides gir en kort omtale av eventuell rovadferd i norsk luftfart:

Lars Sørgard: Rovadferd i luften?

Følgende notat drøfter mulig rovadferd i norsk luftfart for perioden frem til oktober 2003, og er skrevet på oppdrag av Konkurransetilsynet:

Frode Steen og Lars Sørgard: Rovadferd i norsk luftfart?

Følgende bok er basert på foredrag på en konferanse holdt i Stockholm høsten 2002:

Einar Hope (redaktør) (2003): The Pros and Cons of Low Prices, Konkurrensverket, Stockholm.

For en analyse av rovprising ut fra et spillteoretisk perspektiv, se følgende artikkel:

Patrick Bolton, Joseph F. Brodley og Michael H. Riordan (2000): 'Predatory Pricing: Strategic theory and legal policy', Princeton University.

Viktige saker i Europa som har vært med å danne praksisen er mot selskapene AKZO (se Case 62/86 AKZO v. Commission E.C.R., 1991, I-3359) og Tetrapak (Case T-83/91 Tetra Pak International Sa v. Commission, E.C.R., 1994, II-755).

En aktuell sak i Europa er Bundeskartellamt sitt inngrep mot Lufthansa. De ble i februar 2002 pålagt å ikke selge flyreiser mellom Berlin og Frankfurt til under 130 EURO, fordi Bundeskartellamt mente dette vil føre til at den nye konkurrenten Germania ville bli presset til å trekke seg fra markedet.

Misbruk av dominerende stilling er omtalt i van den Bergh og Camesasca (2001), kapittel 6.

Oppkjøp og fusjoner

I Konkurranseloven er det hjemmel for å gripe inn og forby fusjoner og oppkjøp, eventuelt sette vilkår for å tillate fusjoner og oppkjøp. I henhold til § 16 kan Konkurransetilsynet kan gripe inn mot bedriftserverv 'dersom tilsynet finner at vedkommende erverv vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med formålet i lovens formål.' Hva Konkurransetilsynet legger vekt på i sin analyse av fusjoner og oppkjøp kan du lese her:

Konkurransetilsynet: Retningslinjer for inngrep mot bedriftserverv

For en drøfting av motiver for fusjoner og oppkjøp og samfunnsmessige konsekvenser, se følgende artikkel:

Lars Sørgard: ’Fusjon og oppkjøp i en åpen økonomi’, kapittel 7 i B. S. Tranøy og Ø. Østerud (red.), Mot et globalisert Norge? Rettslige bindinger, økonomiske føringer og politisk handlingsrom, Gyldendal Akademisk, 2001.

Det har vært en rekke saker om bedriftserverv som har vært behandlet av Konkurransetilsynet i Norge, og noen av dem er følgende:

• Felleskjøpets oppkjøp av Norgesmøllene (juli 2003)
• Tine-fusjon (oktober 2002)
• Statkrafts oppkjøp i Agder Energi (mars 2002)
• Aker/Kværner fusjon (februar 2002)
• SAS oppkjøp av Braathens (oktober 2001)

Statkrafts oppkjøp av Agder Energi utløste en debatt i Økonomisk Forum:

• N.-H. M. von der Fehr og Tor Arnt Johnsen (2002a): ’Markedsmakt i kraftforsyningen’ Økonomisk Forum, 4, 2002.
• Mathiesen, L, J. Skaar og L. Sørgard (2002): ”Temporære flaskehalser i kraftforsyningen – et argument mot oppkjøp?”, Økonomisk Forum, nr. 5
• N.-H. M. von der Fehr og Tor Arnt Johnsen (2002b): ’Markedsmakt og flaskehalser i kraftforsyningen’, Økonomisk Forum, 6, 2002

I august 2003 varslet Konkurransetilsynet at de vurderer å forby fusjonen mellom DnB og Gjensidige NOR, se varselet her. Sentralt i saken står avveiningen mellom gevinst forbundet med kostnadsbesparelser på den ene siden og samfunnsøkonomisk tap forbundet med eventuell utnyttelse av markedsmakt på den andre siden. Den prinsipielle avveiningen mellom vinning og tap kan du lese om her (artikkel listet opp over), se særlig drøftingen på side 13-17 i forbindelse med figur 1. Både Norges Bank og Kredittilsynet er uenige i Konkurransetilsynets vurderinger av konkurranseforholdene i denne konkrete saken. Ikke uventet, DnB og Gjensidige har i sitt svar til Konkurransetilsynet argumentert for at fusjonen har en netto samfunnsøkonomisk gevinst. I november 2003 godkjente Konkurransetilsynet fusjonen, men de stilte en rekke vilkår. Gitt vilkårene, mente Konkurransetilsynet at gevinstene forbundet med kostnadsbesparelser var større enn det samfunnsøkonomiske tapet forbundet med svekket konkurranse.

EU-kommisjonen foreslo i desember 2002 endringer i sin behandling av fusjoner og oppkjøp, hvilket du kan lese om her. I november 2003 ble nye fusjonsregler vedtatt. En drøfting av de foreslåtte endringene finner du i følgende artikkel:

John Fingleton og Dermot Nolan (2003): 'Mind the gap: Reforming the EU merger regulation', Competition Authority of Ireland. (slides)

Bakgrunnen var blant annet at kommisjonen ønsker å klargjøre at bedriftserverv i oligopolistiske markeder kan det gripes inn mot selv om det ikke er fare for kartelladferd. Se kapittel 4.5 i Konkurransestrategi, som omtaler fusjonen mellom Airtours og First Choice i markedet for charterreiser. EU-kommisjonen nedla i 1999 forbud mot fusjonen, men anken til Court of Justice (first instance) førte til et vedtak om å ikke gripe inn mot denne fusjonen i 2002.

En rekke artikler som omhandler fusjoner og oppkjøp er samlet i følgende bok, som er basert på innlegg på en konferanse holdt i Stockholm:

Konkurrensverket (2002): The PROS and CONS of MERGER CONTROL, Konkurrensverket, Stockholm.

Fusjoner og oppkjøp er omtalt i van den Bergh og Camesasca (2001), kapittel 7.